Å være som man er

Hva i all verden er et autentisk liv? Og hvordan kommer man dit?

 

Dette temaet har opptatt meg så lenge jeg kan huske. Som liten kunne jeg ligge i sengen min på kvelden mens spørsmålet «hvem er jeg, hvem er jeg, hvem er jeg egentlig» kvernet rundt i hodet mitt til jeg ble livredd og ikke fikk sove.

 

Jeg har fjernet meg fra det og kommet tilbake til det. Jeg har undervist og coachet i det, skrevet, lest og fundert om det. Det er dette barnebøkene mine handler om, og de som har jobbet med meg vet at det er den store driveren i alt jeg gjør. Også her i WilhelmsenWinther, spesielt her i WilhelmsenWinther.

 

Bare så det er sagt: Jeg er ingen ekspert, jeg er bare veldig interessert og nysgjerrig.

 

For jeg har strevet enormt med det. Med å finne ut av det, med å kjenne det igjen, med å stole på det, med tørre det og å tillate meg det. Tillate meg selv å komme hjem til meg selv, og trives med det jeg finner der. Tillate meg å finne fred med meg selv. Så enkelt, og så vanskelig.

 

Jeg har gjort mitt beste for å leve det, og trodde jeg gjorde det. Iallefall delvis. Hvilken illusjon. Jeg feilet massivt.

 

Men hvorfor alt dette maset om å leve i tråd med den man er?

 

 

Å miste fotfestet

 

Når man vandrer for langt bort fra sin egen kjerne og mister seg selv, mister man samtidig et viktig holdepunkt. Det kan kjennes som å miste fotfestet og gleden ved livet. Et dødsønske kan være den ytterste konsekvens. Om man ikke dør fysisk, så iallefall sjelelig. Det har jeg erfaring med selv.

 

På veien til det jeg trodde var et autentisk liv, gikk jeg meg vill og kom så langt bort fra meg selv at jeg ikke kjente meg selv igjen. Over mange år ble jeg manipulert og sakte men sikkert brutt ned til et punkt hvor jeg følte meg fullstendig verdiløs. En nevrotisk figur jeg ikke likte særlig godt, et hult vesen som ble mørk og menneskesky. Som ikke fant glede i å leve lenger.

 

Jeg som alltid har elsket livet, som er så vanvittig glad i de rundt meg, som er så nysgjerrig og som har så mange drømmer og så mye fantasi. Jeg som synes utrolig mye er morsomt og at det meste kan tulles med. Jeg som digger å være i mitt eget selskap, ble livredd for å være alene. Og jeg tenkte at det ville være en lettelse og for alle om jeg ble borte.

 

For meg ble det et vendepunkt til å forstå hvor langt hjemmefra jeg var kommet.

 

 

Et nytt perspektiv

 

Oppsiden ved å bli fullstendig desillusjonert er at man ser virkeligheten i et nytt perspektiv. Det er å se hvem og hva det er som får deg opp på bena igjen. Det er å sette seg selv varsomt sammen igjen, og se at hver eneste en av de tusen glasskårene faktisk er en edelsten som har en funksjon. Som hører hjemme i det som tilsammen utgjør mitt autentiske mosaikkbilde.

 

Gaven med en sånn opplevelse er at man blir utrolig nøye og var på signalene på hva som ekte og hva som ikke er det, hva som gir fred og hva som gir uro. Hva som sprer lys og hva som sprer mørke. Hva som er kjærlighet og vennskap, og hva som definitivt ikke er det. Man lærer rett og slett utrolig mye om seg selv.

 

Det som slår meg igjen og igjen er at et autentisk liv for meg er det jeg visste da jeg var barn. Det jeg ikke tenkte på da og iallefall ikke var bevisst, jeg bare gjorde det.

 

Når livet kjennes lett og godt, enkelt – så enkelt at det kjennes skummelt. For skal det virkelig være så enkelt, tenker jeg med mitt voksne hode. Da gjør jeg sikkert noe feil. Jeg jobber ikke hardt nok, jeg sløser bort livet mitt og utnytter ikke tiden min – jeg har jo bare ett liv, ikke sant?

 

 

Som en buffet

 

Jo det er akkurat det jeg har og hvorfor skal jeg da sløse det bort på noe som tar meg bort fra meg selv. Hvorfor er det da ikke bra nok å finne fred med seg selv?

 

Jeg vet hvor vanskelig det kan virke å leve et autentisk liv, å trives i sitt eget hus. Men jeg begynner også å få en smak av hvor besnærende enkelt det egentlig er, bare man tør å lytte til og stå for seg selv.

 

På denne bloggen  kommer jeg til å skrive om dette temaet fra mange vinkler. Jeg henter inspirasjon fra mange hold, jeg tror det gir perspektiv og oversikt og det er slik jeg liker å gjøre det.

 

Se det som en buffet – du velger selv hva du har lyst til å legge på tallerkenen.

 

Det er tid for å gi f.. og leve et autentisk liv, med alt hva det innebærer. Tiden er for kort til ikke å gjøre det.

 

Cathrine L. Wilhelmsen

Illustrasjon Christoffer Paulsen

 

Comments

  • 04/05/2018
    Hanne

    Så godt å kjenne at du er igang igjen. Du skriver veldig lett og forståelig, hjertet ditt banker for det å formidle.
    du beriker oss med din skriving.
    Takk til deg
    Klemmmmm

  • 14/08/2018
    Mona

    Jeg leser til øyet blir stort og vått….

    Som jeg kjenner meg igjen!

    Før jeg kommenterer dette innlegget i bloggen din, vil jeg først si noe om innlegget som handlet om snille mennesker. Hurra! , tenkte jeg. Det er sjelden og nesten aldri at noen slår et slag for snille mennesker, og verdien ved å omgi seg med snille mennesker, men det har altså du gjort! Og det er virkelig på tide!
    Det å være et snilt menneske, blir ikke anerkjent og verdsatt i den grad det burde ha blitt. Så takk for at du gjør det! Og så gjør du det med et godt språk! Det er en “nerve” i språket med kraft og troverdighet. Illustrasjonene taler også godt og bærer budskapet godt.

    Så tilbake til dette innlegget.
    Jeg har gått samme vei som deg: et liv
    fra å være et snilt, sprudlende, fantasifult og nysgjerrig menneske til å ende opp som en skygge av meg selv . Da det var på det mørkeste, ble døden min venn. Jeg følte jeg hadde ingenting på jorden å gjøre mer, verken for meg selv eller omgivelsen.
    Etter at jeg kvittet meg med en relasjon som utnyttet alt det gode ved meg, kom jeg til meg selv litt etter litt. Det har tatt år, og ennå har jeg et stykke å gå.

    Det var et spørsmål i denne teksten som traff meg veldig, og som jeg skal ta med meg videre i dag:

    Hvorfor er det da ikke bra nok å finne fred med seg selv?

    Det er jo det som absolutt skulle være bra nok! Når jeg holder fokus på å finne fred med meg selv, vil jo alt bli bra!

    Dine innlegg er absolutt verd å lese! De inspirerer, og jeg koser meg når jeg leser og studerer illustrasjonene!

    • 14/08/2018
      Cathrine L Wilhelmsen

      Kjære Mona, tusen takk for din nydelige tilbakemelding. Jeg får frysninger over hele kroppen og tårer i øynene når jeg leser det du skriver og kjenner meg så godt igjen. Kanskje har du opplevd det samme som meg, runddansen med en person med narsistisk eller psykopatisk personlighetsforstyrrelse. Det tar tid å komme tilbake til seg selv og å finne igjen gleden ved seg selv, omgivelsene og livet igjen. Og ikke minst ha tiltro og tillit til livet og andre mennesker igjen. Selv har jeg snart vært sykemeldt et år, og med hjelp av min fantastiske mann, gode venner og dyktige terapeuter er jeg godt på vei tilbake – selvom jeg fortsatt også har et godt stykke igjen. Jeg vet ikke om det er dette som har skjedd med deg, men jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver om relasjonen som utnyttet alt det gode ved deg. Å få høre at blogginnleggene mine hjelper og inspirerer andre mennesker er en utrolig motivasjon og en stor gave. Tusen takk for din oppriktighet og mot til å skrive så ærlig! Ønsker deg alt godt på din vei fremover, og hold gjerne kontakten. Snart skal jeg skrive litt igjen om grenser 😉

      • 16/08/2018
        Mona

        Så godt å få et så varmt og hyggelig svar på min kommentar. Takk skal du ha! ❤

        Ja, jeg danset med djevelen. I altfor mange år. Heldigvis klarte jeg å komme meg ut av jerngrepet.
        Som du sier tar det tid å bli seg selv igjen, likeså å få tilbake troen på at de aller fleste av menneskene er gode og empatiske.
        Jeg er også sykmeldt, og har vært det en god stund. For meg er det viktig å holde fokus på MEG SELV og å være god mot meg selv. Det har tatt tid å forstå at jeg må først prioritere meg selv for i det hele tatt å kunne gi noe til de rundt meg, men nå begynner jeg faktisk å bli (sunn) egoistisk.
        I går klarte jeg å sette grenser for en av mine nærmeste relasjoner. Det var tøft å “stå” i det, nettopp fordi min grensesetting ikke falt i god jord (les lite komfortabelt for vedkommende!) I dag er det akseptert og helt greit. Min grensesetting betyr masse energi spart for meg, og jeg kan puste lettet ut, vel vitende om at jeg kan bruke tiden til å kose meg med en kopp kaffe, strikketøyet og en god film på TV😊

        • 23/08/2018
          Cathrine L Wilhelmsen

          Kjære Mona

          Takk for svar og hurra for deg og at du klarte og komme deg ut av det! Min erfaring er så like dine og jeg vet hvor vondt der er. Det er et jerngrep å komme ut av som du beskriver, og krever stort mot og sterk vilje. Kos deg med friheten din, og selvom noen dager sikkert også er tunge, så er jo ingenting så tungt som å sitte fast i en sånn relasjon. og vit at det finnes SÅ mange snille mennesker og SÅ mye fint vi heller kan bruke tiden vår på!
          God klem til deg ❤️

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *