Blogg

Mine grenser bestemmer jeg

I kjølvannet av #metoo har mange sterke meninger og hendelser kommet opp til debatt. Som så mange andre er også jeg en av de som har vært utsatt for seksuell trakassering og overgrep. Noen store, flere små. Jeg skulle ønske at jeg tidligere hadde forstått at jeg ikke er  slem når jeg respekterer mine egne grenser.

I liket med så mange andre tenkte jeg at det var min feil. «Jeg har sikkert misforstått. Det var ikke sånn ment.» Jeg har skammet meg, og holdt det for meg selv. Derfor treffer Trude Klevens påstand på Dagrevyen 2.11 om at vi blir krenket for lett, meg hardt.

 

«Er virkelig grensene mellom keitethet og seksuell trakassering så vage?»

 

Jeg må si meg enig med hennes mot debattant, Andrea Sjøvold, i at det er en verden av forskjell. De aller fleste, vil vite forskjellen. Påstanden om at den yngre generasjonen, omtalt som ’generasjon krenk’, er for politiske korrekte og hårsåre på egne intimgrenser finner jeg helt urimelig. Er det i det hele tatt mulig å være for nærtagende på egen kroppsintegritet? Hva har det med politisk korrekthet å gjøre?

Mine grenser har ingenting å gjøre med hva som er ’politisk korrekt’. Skal vi virkelig måtte «finne oss i litt», fordi det alltid har vært sånn?

Hvordan skal jeg vite forskjellen på «å finne meg i litt» og «å finne meg i altfor mye» hvis jeg ikke fra tidlig alder har lært og fått lov til å respektere min egen integritet?

 

Å lære å sette grenser begynner som barn

Etter min erfaring har barn en sterk innebygget radar på hvilke mennesker de skal forholde seg til og hvilke de skal holde seg unna. Akkurat som dyr er instinktene deres skjerpet. Så kommer vi voksne som har lært oss god oppførsel fra en annen tid, visker disse grensene ut og kaller det høflighet.

Vi lærer oss tidlig at vi er flinke og snille når vi sier ja. «Gi tante en klem», «Vær flink og spise opp maten din», «onkel blir så glad hvis du sitter på fanget hans». Ville vi sagt disse tingene til et voksent menneske? Eller kommentert kroppene deres mens de står og hører på? Ville vi over hodene på dem fortalt morsomme, ’uskyldige’ historier om følelsene og fantasiene deres?

Det er mye barn blir bedt om å gjøre for å gjøre mamma eller pappa glad. Det er et ekstremt sterkt virkemiddel overfor et barn, og  i noen tilfeller direkte maktmisbruk. Det ligger i sakens natur at et barn vil gjøre alt for at mamma og pappa er glade, for uten mamma og pappas gunst er de hjelpeløse. Uten sin plass i flokken, dør de. Og det vet barn instinktivt. Slik starter utviskingen av grenser.

Hvis mamma og pappa trenger at barnet er stille, er det det. Trenger de at hun er flink, er hun det. Er det viktig for dem at han prester, gjør han det. Hvis de trenger at hun muntrer dem opp og er klovn, så gjør hun det. Hvis de trenger at han svelger ned maten som egentlig gjør at han brekker seg, så gjør han det. Hun vil så gjerne se lyset i øynene deres skinne, han vil så gjerne at de skal være stolte av ham, hun vil så gjerne gjøre dagen deres lettere.

Eksemplene på små og store overtredelser av barnets integritet er så uendelig mange…

Slik fortsetter det videre inn i voksenlivet. Våre utviskede grenser er åpne for å dyttes på, gjerne av de som står oss nært og hvor vi ikke er på vakt. Venner som utnytter den grenseløse snillheten. Arbeidsgivere og kollegaer som utnytter den grenseløse flinkheten. Kjærester som utnytter det grenseløse forholdet til egen integritet. Det føles så godt å hjelpe til, være snill og kjenne at man er et uunnværlig bidrag.

Grensene presses litt og litt og litt, og man ser ikke selv hvor langt det har gått før det er altfor sent. For det er alltid bare litt. Skammen når man innser hvor langt det har gått kan være voldsom.

 

Hvordan kunne jeg være så blind, så dum, så naiv.

Skammens vesen er å bli enda større ved å skremme oss fra å dele det vi har opplevd. Slik spises jeg opp, blir selvdestruktiv og godtar usannheten om at alt er min feil og at det er jeg som er dum. Dermed kan små og store overgrep ufortredent fortsette.

 

Bianca Smith skriver i VG 1.11:

«På samme måte som det tar tid å komme seg ut av et dysfunksjonelt forhold, så tar det også tid å innse at man har havnet i et. Det krever mange små og nesten unnselige skritt før forholdet er låst i negative mønstre. Et forhold blir sjelden voldelig over natten. Hvis det var tilfelle ville vi gått. Atferden og de negative mønstrene kommer snikende. Vi godtar bare små negative handlinger om gangen. Plutselig har alle disse negative tingene blitt et lass.

Når klienter kommer til meg og sitter fast i skikkelig destruktive forhold så forundrer det meg stadig å se hvor flotte, sterke, intelligente og oppegående de er. De ofte snille, varme, gode mennesker som ønsker det beste for de rundt seg. Jobben er å begynne å gi denne kjærligheten og respekten til seg selv

 

Kjære foreldre, kjære voksne. Hjelp barna deres styrke kjærligheten til seg selv, at de er uendelig verdt å elske som en i kraft seg selv – ikke i kraft av sine prestasjoner eller væremåte. Men fordi barnet er akkurat slik det er. Hjelp henne ved å respektere henne når hun sier ifra og setter grenser, ikke påtving henne altfor mye god oppdragelse og høflighet. Ikke forvent at han kan bli alt, men hjelp ham å forstå at han er nok i seg selv og at han heller kan bli mer av det.

 

Hjelp barnet og forstå og respektere sine egne grenser og til å sette så stor pris på seg selv, at hun og han øyeblikkelig avslører når noen prøver å trå over grensene deres. Og kanskje kan, med Andrea Sjøvolds ord fra Dagsrevyen i går, den nye generasjonen bli generasjonen som får slutt på seksuell trakassering for både kvinner og menn. Det gjelder oss alle.

 

Se innslaget med Andrea Sjøvold og Trude Kleven her.

 

 

Les mer

Velkommen til oss!

You know how every once in a while you do something and the little voice inside says:
”There. That’s it. That’s why you are here.”… and you get a warm glow in your heart because you know it’s true?

 Do more of that.

(Jacob Nordby)

 

Det var en gang en liten jente og en liten gutt. Hun elsket å finne på historier og han å tegne. Timene fløy når de var i historiene og tegningene sine. Det var den beste tiden.

Men så går det slik det ofte gjør. De ble voksne, om ikke av sinn så av alder. Et tall på et ark som gjorde at de trodde de måtte bli det. Og at å være voksen var å gjøre helt andre ting enn det de gjorde da de var barn. Så jenta sluttet å skrive og dikte, og gutten sluttet å tegne. Isteden ble de travle og ansvarlige og gjorde ting som voksne gjør.

 

Ennå kjente de hverandre ikke, og på hver sin side og allikevel i samme by, var de sånn helt akkurat passe lykkelige. Det var noe som manglet. De visste bare ikke helt hva. En liten stemme hvisket noe de ikke helt kunne høre. Den lille jenta, som nå var blitt en voksen dame, hadde ikke tid til å lytte for hun var mer enn opptatt med å være flink. Det hadde ikke den lille gutten heller for han ville bli ansvarlig i en fei. Og raskere enn han var ment ble han en voksen mann.

 

Plutselig en dag skrek den lille stemmen inne i jenta så høyt og utålmodig at hun skvatt. Hun begynte å skrive igjen. Inni henne ble det lyst og levende. På magisk vis, men kanskje allikevel ikke, krysset den lille gutten og jenta veier. ”Hei! Hallo! Der er du jo!” ropte de to stemmene deres gjenkjennende til hverandre. Til sin egen forskrekkelse og helt ut av det blå spurte jenta gutten om han ville tegne til historiene hennes. Han ble så glad! Så glad som han ikke hadde vært på lenge! Inni ham ble det varmt og levende. Han tok jenta i hånden, og da ble hun modig. Fra den dagen så de seg ikke tilbake og begynte å gå den veien som etterhvert ble WilhelmsenWinther.

 

Som man gjør når man legger ut på en vei man ikke har gått ennå, møtte også de på skumle og magiske vesener. Noen var til hjelp, andre tok nesten gullet deres, men farligst var dragene som snerret at de ikke kunne og ikke skulle og ikke burde. At det var dumt og dårlig og teit og barnslig. Flere ganger ble den flinke jenta så redd at hun nesten holdt på å gi opp. Da tok den veslevoksne gutten jenta i hånden så hun ble modig igjen. Sammen lyttet de til den lille stemmen som ba dem fortsette, kanskje bare en litt annen vei. Nå hadde de lært seg at når de hørte på den hviskende stemmen var de der, alle de gode hjelperne.

 

En senvinterdag sto en liten gutt midt på veien deres med tegningene sine. Jenta og gutten var slitne etter en lang vinter men nå varmet solen, og det klukket vennlig av smeltende snø fra hustakene.

 

”Hei! Hallo! Der er du jo!” ropte stemmen til jenta brått igjen. For denne lille gutten, som egentlig var en voksen mann, hadde også en hviskende drøm og tegnet fordi hendene hans ikke kunne la det være. Tegningene hans fikk det til å lyse inne i jenta.  Så til sin egen forskrekkelse og helt ut av det blå spurte hun om han også ville tegne til historiene hennes. Han ble så glad! Så glad som han ikke hadde vært på lenge! Det ble gnistrende og levende inne i ham.

 

Nå var de tre, og tre er sterkere enn to når drager og trollmenn og røvere dukker opp. Iallefall når de tre holder hverandre i hånden og hører på den hviskende stemmen. Og tre magiske verdener er enda mer utrolig enn to. Hvor veien går videre vet de ikke, men de vet at den lille stemmen alltid har rett  – og at den har mye på hjertet og en helt bestemt vilje.

 

Velkommen til vår verden!

 

Dette er den korte eventyrversjonen av hvordan WilhelmsenWinther ble til. Vårt gjennomgangstema er å gjøre tingene på vår egen måte. På veien har det vært mye latter og tro og inspirasjon og iver, men også tvil og frykt og følelsen av å være fortapt. Vi har gått oss litt vill og vi har kommet tilbake på stien igjen eller funnet en ny sti. Den vanlige veien er ikke noe for oss. Den vanlige veien har vist seg å være tung og slitsom og full av snubletråder og fallgruver med mange dyrekjøpte erfaringer.

 

Det som er noe for oss er altså den lille stemmen. Igjen og igjen. Derfor gir vi ut på eget forlag – på vår helt egen måte. Derfor er vår kanal fra nå først og fremst nettet – hvor vi kan gjøre det helt på vår egen måte (selvom du også finner bøkene våre i bokhandel). Vi har ingen forretningsplan, strategier eller hårete mål. Vi har alle ”ordentlige” jobber på siden, men det vi gjør i WilhelmsenWinther holder vi på med fordi vi elsker det.

 

Dette er vår verden, stedet hvor vi slipper oss selv ut og løs. Vi har en enorm kjærlighet til karakterene våre, leserne og følgerne våre. Vi har så mye på hjertet og et brennende engasjement for å åpne opp for fantasi, følelser og kommunikasjon hos og mellom voksne og barn. Vi ønsker å bidra til et levende samfunn hvor alle perspektiver og følelser er like mye verdt. Et samfunn hvor vi ser hverandres forskjeller som spennende og utviklende og ikke som en konkurranse.

 

Vi er her i WilhelmsenWinther fordi vi rett og slett ikke klarer å la være.

Og det holder for oss.

 

Hva det er du ikke klarer å la være med?

Les mer