De flinke barna klarer alt – og det er alt de klarer

Denne setningen leste jeg første gang for 10 år siden i psykiater Finn Skårderud’s bok «Uro – en reise i det moderne selvet.» Det er en merkelig motsetningsfylt setning som sier alt og ingenting på samme gang.

 

 

Men den traff meg altså som en bombe og har fulgt meg siden fordi den spiller på dype strenger i meg.

 

 

Flink pike

 

I mange år var jeg et flinkt barn og en flink pike. Til dels er jeg sikkert fortsatt det, selv om jeg febrilsk prøver å løsrive meg. Jeg har alltid hatet merkelappen «flink pike». Ingenting er så hemmende, trangt og fullstendig livløst som å være det. En flink pikes sterkeste forsvar, eller våpen, er nemlig å hviske ut sine egne grenser så man er mer akseptabel og spiselig for andre.

 

mange måter kjennes det trygt, og spillereglene er tilsynelatende enkle å følge. Det er bare å sette andres behov og forventninger i fokus på bekostning av dine egne. Ingen kjenner egentlig hvem en flink pike er, hun gjør det heller ikke selv. For en flink pike lever et travelt og ytrestyrt liv og har ofte ikke tid til å reflektere over hva som er bra for henne selv, fordi det er så mange andres behov som skal ivaretas først.

 

 

En flink pike vil alltid passe på at du har det bra før hun selv har det bra. Og vi flinke piker og gutter (ja, for det finnes en hel del av dem også) klarer virkelig det aller meste – kanskje bortsett fra oss selv.

 

 

 

 

Pene karakterer

 

Skårderud snakker om “de flinke barna som har pene karaktertrekk og enda penere karakterbøker”. De som er høflige, veloppdragne og leverer jevnlige og solide prestasjoner, enten det er på idrettsbanen eller andre målbare steder.

 

For et flinkt barn måler sin verdi i kraft av kriterier som kan måles. Lykkes jeg er det en konkret bekreftelse på min verdi, lykkes jeg ikke…vel, så er ikke jeg heller særlig mye verdt. Flink blir noe man er, og når man ikke lenger er det er man ingen.

 

For hva skjer den dagen man ikke lenger klarer å lese og oppfylle alle andres behov? Den dagen du gjør så godt det kan, men du ikke lykkes. Eller den dagen det ikke legges merke til for flinkheten din? Den dagen du blir så sliten at fasaden sprekker. Hvem er du da? Er du noen?

 

I gapet mellom din egen utilstrekkelighet og alt du så gjerne vil bidra med, i avstanden mellom det du ser i din egen innside og på andres utside, blir det liggende en stor skam. De flinke barnas sorg.

 

Det er slitsomt å ha det sånn. Det er strevsomt å styre livet sitt etter noe man tror andre vil at du skal være, for det vil jo nødvendigvis variere fra person til person og situasjon til situasjon. Og det du engang ble for å ha kontroll, gjør nå at du totalt har gitt styringen over ditt eget liv til andre enn deg selv.

 

 

 

Foreldres livsprosjekt

 

I tidligere generasjoner gikk et barns flinkhet kanskje ut på å ikke være til bry. Å være en stille og tankelesende ånd som på magisk vis evnet å tilfredsstille behovene og forventningene som muligens usagt lå rundt ham eller henne. Nå skal barn heldigvis både sees og høres.

 

Ressurssterke og kompetente foreldre bruker mye tid og energi på å gjøre alt de kan for at barna deres skal ha det bra og lykkes i livet. Og vi som tenderer mot å være flinke, kan lett øse all flinkheten vår inn i dette viktige prosjektet.

 

Med den følge at mange barn nærmest blir sine foreldres livsprosjekt. En ny måte å være flink på skapes. I en verden hvor alt er mulig, blir valgene overveldende. Hvis jeg ikke benytter meg av alle mulighetene – hvem er jeg da? Er jeg en dårlig person? Skuffer jeg mamma og pappa? I dette ligger en en stor byrde for et lite barn. Hvis jeg mislykkes, mislykkes også mamma og pappa.

 

For meg er det å være flink ganske så hult, og jeg blir aldri glad når noen sier at jeg er det. Det sier meg absolutt ingenting, selv om det helt sikkert er godt ment. For hva er det å være flink?

 

 

La dem slippe å være flinke

 

I disse dager har mange barn begynt på skolen igjen etter en lang sommerferie. Noen har til og med begynt for første gang. La dem slippe å være flinke og la dem heller være levende.

 

La barna leke og ha uorganisert fritid, bruke energien sin på å lære og være sammen med venner som er skikkelig snille mot dem og ikke på å være flink innenfor normer man kanskje ikke engang vet hva er. I min verden er det den aller beste måten å bli kjent med seg selv og hvem man er.

 

Kan vi vær så snill kalle en spade for en spade og si at ingen kan bli alt – MEN alle kan og bør få lov til å være som man er? Og at det er det vi skal være såkalt flinke til. Om vi i det hele tatt skal være flinke i noe.

 

Kan vi ikke heller gi f*** og bruke livet vårt på å være vårt helt levende og særegne jeg. Det er å være snill mot seg selv.

 

Tekst: Cathrine L Wilhelmsen

Illustrasjon: Christoffer Paulsen

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *