Drømmen om å være noe annet enn seg selv

It’s not that easy being green, synger frosken Kermit fra the Muppet show, og fortsetter med hvor kjedelig det er å ha den samme fargen som så mange vanlige ting og hvordan det sikkert hadde vært finere å være rød eller gul eller gull. Helt til han kommer på at våren er grønn, og bladene er grønne og havet og fjellene. Og at det rett og slett er ganske fint å være grønn, og akkurat det han faktisk ønsker å være. At grønn er en kul og vennlig farge.

 

 

Annerledes og sær

 

Da jeg vokste opp var det trygt å være vanlig.  Å være annerledes var noe du absolutt ikke ville være. ‘Annerledes’ var en pen omskriving av noe eller noen som var veldig sært, som man ikke riktig forsto seg på. «Hun/han er veldig annerledes,» sa de voksne megetsigende og fulgte opp med ord som aparte eller eksentrisk– to fine, avanserte ord som jeg ikke forsto, men som jeg på kroppsspråket deres forsto betydde: RAR. Kort og godt. Gæren, sprø, ikke sånn som oss, noe som rett og slett ikke gikk an å være.

 

Så nei, annerledes ville jeg ikke være. Det ville heller ingen av vennene mine, så vidt jeg kan huske. Det var bare så synd at jeg dro slutningen om at for å slippe å være det kunne jeg heller ikke være meg selv. For inni meg bar jeg jo på ønsket om nettopp å bli sett for den jeg er.

 

Vi gjorde vårt beste for å være sånn akkurat midt på treet. Er man som alle andre er man heller ikke så lett å ta. Men så er det sånn da – at det faktisk ikke skal så mye til for å være annerledes. I mitt tilfelle var det nok at jeg var den eneste i klassen som hadde skilte foreldre, at jeg hadde et uvanlig etternavn og brune øyne når de fleste andre hadde blå. Det var bare ikke den annerledesheten jeg ønsket å bli sett for.

 

 

En tid for alt

 

Hva som er annerledes kommer an på øynene som ser, tiden man lever i eller hvor man lever. Det som er inne nå var totalt ute for noen år siden, og omvendt.

 

Formfull eller tynn som en strek, blek eller brun, kort eller lang, atletisk eller anemisk, rett hår eller krøllete, drømmende eller realist. Så tilfeldig det kan være om man er in style eller ikke. Vi er, enten vi vil eller ikke, født som vi er, med alle våre fordeler og ulemper og formet av våre omstendigheter. Selv ønsket jeg brennende sterkt å være en ballerina, eller aller helst en prinsesse hvis det hadde vært mulig – prinsesse eller ballerina, to sider av samme sak i min verden. Men faktum var at jeg var mer atletisk enn estetisk, med altfor lange og klumsete armer og ben, og raget et godt hode over alle andre med mine 170 cm som 12-åring. Og selvom andre kanskje ikke oppfattet meg som annerledes, oppfattet jeg meg som det selv.

 

 

De skakke og rare

 

Slik har det blitt at hovedpersonene i bøkene mine er en samling av skakke og rare, sånn føler de seg iallefall selv. Julius (Perlehviskeren og Natthaven) som liker å tegne og henge med mormor, og som ikke helt fikser fotball greiene som alle vennene hans driver med. Løvetannen Lucy (Tusen ønsker) som er født med helt feil hatt, noe som gjør henne uforståelig ensom og forlatt. Kosedyret Beatrix (Beatrix & dunklumpene) som blir kastet i søpla fordi hun er blitt så slitt og skitten, og lille Julia (Julia og nordlyset) som bare er så altfor liten til at noen regner med henne.

 

 

 

Våre to nye helter som jeg for tiden skriver om, synes heller ikke det er så lett å være annerledes. Jenta So, som er annerledes enn de hun vokser opp med og derfor tror at hun er slem, og gresskaret Gunnar som er skapt med glitter inni seg og drømmer om å bli noe fullstendig annet enn et skremmende Halloween gresskar.

 

Allikevel går det faktisk veldig bra med dem alle til slutt, fordi de stoler på den de er – hvor enn puslete og snodig og utilstrekkelig det kan synes.

 

 

Drømmen om noe annet

 

 

Hvorvidt Kermit er vanlig eller annerledes er et definisjonsspørsmål. Og hvor skakke og rare er protagonistene mine egentlig? Hvem av oss har ikke blitt dumpa, eller ikke vært helt in fashion, med følelsen av å være født på feil sted eller til feil tid. Hvem av oss har ikke tenkt at det er oss det er noe galt med som ikke liker det de andre liker, eller ikke passer inn, eller tenker annerledes eller bare drømmer om noe annet. Som vil en annen vei enn det som virker som den «normale» veien?

 

 

Jeg ble aldri ballerina (eller prinsesse for den saks skyld). Men jeg ble en ganske god roer hvor høyden min definitivt var en fordel. Idag elsker jeg fortsatt å sepå ballett og nøyer meg med den gleden det gir sjela mi isteden.

 

Ikke alle kan være ballerinaer, ikke alle skal være ballerinaer, men gudskjelov at noen er det så vi andre kan nyte opplevelsen av det de gjør og bli inspirert til det vi skal gjøre, som for eksempel å skrive historier…

 

Det er plass til og behov for oss alle enten vi er grønne, røde, gule eller blå. Noen drømmer stort og andre smått. Det er magi i alt uansett.

 

PS! Sammen med Ellen Arnstad skrev jeg en kronikk om dette i Aftenposten: Annerledeshet er truende, og det koster

Tekst: Cathrine L Wilhelmsen

Illustrasjon: Shutterstock

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *