Hva med å være litt snill med deg selv?

Jeg har nettopp oppdaget noe nytt: at det faktisk er ganske fint å være vennlig mot seg selv, tro det eller ei…. Det er et stort veiskille.

 

 

Barrierer

Tanken om å være snill mot meg selv er jo ikke ny. Men gjennomføringen er det verre med. Det ligger så mange barrierer i det. Kommer jeg da til å miste perspektivet og glemme alle andre? Eller bli høy på meg sjæl? Blir jeg lat, kjedelig og lite produktiv? En klisje som svever rundt på en rosa sky helt uten bakkekontakt og virkelighetsorientering?

 

Nei; hvordan skulle det gå hvis jeg bare skulle være god mot meg selv? Det er liksom ikke måte på alt som kan bli feil da.

 

Vi snakker ikke akkurat om de store tingene, vi snakker om å behandle meg selv slik jeg ville behandlet et lite barn, en jeg er glad i – eller egentlig hvem som helst.

 

Liksomkamerat

Mange barn har en liksomkamerat eller et kosedyr som er en helt spesielt god og lojal venn, og som kan de mest makeløse og fantastiske ting. En som tror på dem i tykt og tynt og som de kan fortelle hemmelighetene sine til eller legge sårbarhetene sine hos. Jeg tror vi voksne har mye å lære om det.

 

I forrige innlegg skrev jeg om å være skikkelig snill mot andre og å være sammen med de som er skikkelige snille mot deg. Og det er viktig! Men den viktigste brikken som gjør at du tar de valgene om å være sammen med de som er snille mot deg heter:

 

Vær snill med deg selv.

 

Hva sier du

Jeg tenker at det først og fremst handler om hvordan du snakker til deg selv, tenker om deg selv, hvordan du møter deg selv. Ville jeg møtt et lite gråtende barn med sinne og stygge ord? Eller ville jeg fortsatt å sparke på en som ligger nede? Ville jeg møtt en god venn med ydmykelse, latterliggjøring og nedsettende ord?

 

Et hvert normalt empatisk menneske ville jo ikke det. Så hvorfor gjør vi det med oss selv? Jeg antar at jeg ikke er alene om å snakke forferdelig hardt til meg selv til tider. Hadde jeg snakket sånn til vennene mine hadde jeg antakelig ikke hatt noen. Men altså helt greit å gjøre det til meg selv.

 

Gjør det meg glad å være hard og kritisk mot meg selv? Gjør det meg mer produktiv? Blir jeg et bedre menneske for de som er rundt meg? Blir jeg mindre egoistisk? Overhodet ikke. Tvert imot blir jeg mer hårsår og kritisk, mindre gøy å være sammen med.

 

Kroppen og følelsene er et fantastisk instrument og viktig kompass på om vi er sammen med de som er snille mot oss og om vi er snille mot oss selv. Da jeg hadde det som verst for en tid tilbake hadde jeg store og hemmende smerter i ryggen, hoftene og til slutt føttene. Kroppen min var stiv, vond og låst, og det var tankene mine også. Da jeg endelig kom meg unna den som ikke var snill mot meg, som jeg skrev om i blogginnleggene Magien i å gi f*** og Å være som man er , forsvant smertene nesten over natten. Men det var først da jeg husket den viktigste nøkkelen, at de forsvant helt.

 

Den nøkkelen som altså heter «vær snill med deg selv».

 

Gode ord også til meg

For midt i svarteste natten, da jeg gjorde alt som var «riktig» for å bli frisk, tok jeg meg selv på fersken. Den stemmen som er med meg hele døgnet sa nesten bare stygge ting til meg. Det jeg hadde sluppet unna på utsiden fortsatte å herje meg fra innsiden. Ikke rart jeg fortsatt følte meg som et hult skall.

 

Der og da bestemte jeg meg for å snu det, og gjøre det til en prioritering å snakke vennlig, kjærlig og støttende til meg selv. Det endret alt. Ganske raskt kjente jeg mer glede, trygghet og ro. Jeg som ikke hadde sovet godt på mange år, sov plutselig som en stein.

 

Forhåpentlig trengs det ikke en så voldsom vekker til å få deg til å være god med deg selv.
 

Det er tross alt oss selv vi tilbringer aller mest tid med, og hvem vil vel egentlig være sammen med en som er straffende, nedlatende og sinna hele tiden. Alle trenger vi en bestevenn som ser oss som vakker og spesiell når vi selv synes vi bare er stygge og rare, slik Elvira er for Beatrix i Beatrix&dunklumpene.

 

Hvem har sagt at den bestevennen ikke kan være oss selv?

 

Trygg og glad og fri

Så hvordan har det egentlig gått etter at jeg begynte å være litt mer vennlig mot meg selv? Har jeg blitt mer ego, høy på meg sjæl og kjedelig? Det er kanskje andre enn meg som må svare på det, men jeg kjenner meg iallefall trygg og glad og fri.

 

Jeg har begynt å skrive på en ny barnebok og jeg har mer slack både overfor meg selv og andre.

 

Har jeg blitt lat? Tja kanskje, men egentlig gir jeg vel bare litt mer f… og nyter livet. Nå koser jeg meg faktisk skikkelig med livet mitt, mer enn jeg noensinne har gjort, og det kommer både meg selv og de rundt meg til gode.

 

Så vær din egen beste venn og støtte, din egen høyt elskede og fortrolige liksomkamerat eller kosedyr, slik Pappus er for Julius i Perlehviskeren og Natthaven. Slik du gjorde da du var barn. Da er du aldri ensom.

 

Det er nemlig helt vanvittig digg å være sin egen aller beste venn!

 

 

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *