Hva om jeg ikke vet hvor grensene mine går?

I høst skrev jeg om å sette grenser i blogginnlegget Mine grenser bestemmer jeg. Den gang var det i relasjon til #Metoo debatten, som har vokst seg stor og fått konsekvenser vi dengang bare ante konturen av. Debatten rundt #Metoo har vært og er en viktig debatt og mange viktige synspunkter har kommet frem. Jeg skal ikke gå inn på dem her, men gå tilbake til det å sette grenser.

 

Og for å gå litt i strid med min egen tittel om at jeg bestemmer i mine egne grenser; ja selvsagt gjør jeg det!

 

Men hva om jeg ikke vet hvor grensene mine går?

 

Dette spørsmålet fikk jeg nemlig nylig av legen min som er en god og viktig støtte gjennom en lang sykemelding. I samtalen om vedkommende som hadde tråkket så langt over mine grenser, som jeg har skrevet litt om i mine forrige blogginnlegg (Å være som man er og Magien i å gi *), spurte legen min meg om dette.

 

 

Det vanskelige spørsmålet 

 

«Kan du fortelle meg hvor grensene dine går i nære relasjoner?»

 

Jeg så på ham og han så på meg, og jeg klarte ikke å svare. For jeg visste ikke hvordan jeg skulle sette ord på dem. Eller om jeg hadde ord på dem. Jeg hadde aldri tenkt på det sånn før. Og fordi jeg ikke hadde tenkt på det før, hadde jeg et bevisstløst forhold til dem.

 

 

Jeg vet forskjell på hva som er riktig og galt, hva jeg liker og ikke liker. Til og med verdiene mine har jeg koll på. Men hvor grensen går for for mye eller for lite, ok og ikke så ok oppførsel, innafor og utafor? Det var vanskelig å svare på.

 

 

Hvor mye skal og kan man tåle i en nær relasjon? «Er ikke det det aller meste, vi er jo der for hverandre i tykt og tynt,» tenkte jeg, kanskje litt naivt. Mishandling er selvsagt en helt egen og fullstendig uakseptabel kategori, men kjente jeg grensene for hva som er psykologisk og emosjonelt misbruk? Når sårene og blåmerkene ikke synes på utsiden?

 

 

 

 

Begynn å skriv
 

Legen ga meg penn og papir og ba meg begynne å skrive, mens han selv gikk ut av kontoret sitt og lot meg være i fred. For en lege!

 

I 1,5 time satt jeg der. Den første halvtimen skrev jeg ingenting. Jeg hadde mest lyst til å reise meg og gå, det var en ekstremt ubehagelig oppgave. Først kom frustrasjonen, deretter ubehaget, og så kom tårene – en skikkelig ugly cry med hikst og snørr og rennende mascara. For det er jo nettopp det bevisstløse forholdet til mine egne grenser i nære relasjoner som gjorde at noen kunne snike seg inn og misbruke det så inderlig.

 

 

Da legen kom tilbake hadde jeg skrevet masse. Jeg kunne fortsatt ikke si hvor grensene mine gikk, men det jeg kom frem til er at jeg kjenner når de har blitt brutt. Og jeg har tenkt mye på hvor viktig det er at jeg – og vi – blir bevisste på hvor grensene våre går, for jeg ønsker å kjenne dem før de blir brutt.

 

 

Heldigvis er jeg ikke grenseløs, for som sagt kjennes det i hele systemet når de er tråkket på. Av andre og – la oss kalle en spade en spade – hovedsakelig av meg selv. For det er jo nettopp det – at det er jeg som tillater at andre kan gå forbi gjerdene rundt huset mitt. Det er min oppgave å vite hvor gjerdene mine er og å passe på at de blir vedlikeholdt.

 

 

Starter når vi er små

 

Jeg har altså fundert mye på dette med grenser og hvorfor det er så vanskelig å sette dem på en helt ok og avslappet måte. Uten at de blir verken for harde eller for slappe. Hva kommer det av?

 

 

Det starter jo helt fra vi er små – vi må spise opp maten vi ikke liker eller får beskjed om at vi ikke er mette når vi selv kjenner at vi er det. Vi må dele på lekene vi absolutt ikke har lyst til å dele på, kanskje også med den jenta som lugget oss i barnehagen tidligere på dagen.

 

 

Eller vi skal være sammen med barna til mamma og pappas venner siden vi er like gamle – enda vi er redd for dem, så skal vi det. For sånn er det, og vi må bare smile og nikke og være snille og si takk, for det er de voksne som vet best og bestemmer. Som foreldre gjør vi antakelig det sammen med våre barn.

 

 

Omtenksomhet eller overkjøring 

 

Jeg har flere ganger nevnt pinnsvinet Elvira i Beatrix&dunklumpene som en omtenksom venn. Men stadig vekk sier hun til Beatrix at «jeg er sulten og det er sikkert du også». Hvor bossy er ikke det?

 

Eller moren til Julius som i Natthaven tar ham med på tivoli så han skal ha det litt fint mens hun forteller ham noe vondt. Noen vil kalle det manipulasjon, men selv tenker hun kanskje på det som skånsomt.

 

Hvor går grensen mellom omtenksomhet og overkjøring?

 

Det spiller vel egentlig mindre rolle så lenge vi selv er bevisst på hvor den grensen går for oss selv, på hva som føles bra og hva som føles dårlig. Det er nå engang sånn at den eneste vi kan gjøre noe med er oss selv.

 

Og det eneste jeg kan gjøre er å bli så bevisst på mine egne grenser at det ikke finnes et eneste lite kryphull hvor en mestermanipulator kan smyge seg inn igjen.

 

Happy grensejakt! Jeg kommer tilbake med mer…

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *