Magien i å gi f***

Jeg har en innrømmelse. Jeg elsker å gi f***. Det er så vanvittig befriende, og gir en enorm kraft. Ikke det at jeg alltid er så god på det. Men ikke desto mindre elsker jeg det når jeg gjør det.

 

Selvsagt gir jeg ikke f*** i de jeg er glad i og bryr meg om. Men tyver som stjeler tiden min, som robber meg for energi og glede, som prøver å herse med meg og få meg til å føle meg liten. Til det som gjør at jeg blir en trist Cathrine og dermed en trist kjæreste og kone, mamma, venn, datter, søster, barnebok forfatter, lærer, kollega.

 

Jeg gjorde det bare ikke på en altfor lang stund.

 

Som nevnt i blogginnlegget «Å være som man er» var det en litt småtøff tid hvor jeg mistet meg selv, og dermed også evnen til å gi f***. Samtidig som jeg skrev om det i barneboken Tusen ønsker, klarte jeg det ikke i mitt eget liv.

 


Sette egne grenser

 

Er det noe jeg var ganske flink til da jeg var yngre så var det nemlig nettopp det – å si ifra når nok var nok, og gå min vei når noe ikke passet meg. Barn har det jo enkelt sånn sett, fordi hodet deres ennå ikke er indoktrinert av må og bør og skal. Selv om det kommer ganske fort på dem også.

 

I en altfor lang periode turte jeg altså ikke å bruke denne utrolige kraften og gi f*** i noe som holdt på å ta kverken på meg og som tæret hardt på mine nærmeste.  Til tross for at jeg var fullstendig utkjørt, nedkjørt, overstrukket, overbelastet og våknet nesten hver natt i panikk. Eller kanskje nettopp derfor.

 

Men til slutt reiste det seg noe i meg som tok kontroll og fikk meg på rett kjøl.

 

Og en veldig stor del av det var altså å gi f***. Droppe den veloppdragne, forståelsesfulle, snille og gå min vei med begge langfingrene metaforisk opp i luften. Og jeg tenkte nå er det nok, nå gir jeg f*** meg f*** i å være grei og søt og snill. Nå driter jeg i å forstå i hjel de som behandler meg som dritt. Nå setter jeg grenser.

 

ÅÅÅÅÅÅ så deilig det var! Endelig!

 

Det er jo den herlige oppsiden når du ikke lenger er redd for å miste – enten det er en person, jobb, resultat, forventninger, synsing, image – hva enn det måtte være. Når det ikke er noe å tape, når du har kommet til et sted hvor nok er nok, blir alt veldig klart.

 

Da er du fri.

 

 

Enkelt å begynne

 

Men det er jo også herlig å kunne finne ut av dette før det blir så ekstremt at man må gå med dunder og brak. Og grenser er en fin ting det. Det er ikke egoistisk, men gjerdene vi trenger rundt det huset som er oss selv. Vi vil jo selv bestemme hvem og hva som får komme inn i hagen, og muligens videre inn i huset. Og hvem og hva som må bli igjen ved porten – eller kastes i søpla, ikke sant?

 

Magien i å gi f*** begynner med å

  • legge merke til hva som gir energi og hva som tar, hva du blir glad av å tenke på og hva som får det til å knyte seg i deg, og så…
  • si nei! «Jeg vil ikke. Jeg har ikke tid. Jeg har ikke lyst.» Eller ja, hvis det er det som gir energi

 

Hvor har du lyst til å #gi_f?

 

Gi plass til å ta vare på deg selv først, som i den velkjente instruksen vi får på flyet om å sette på egen oksygenmaske før man hjelper andre. Det er ikke egoistisk, tvert i mot. Når du får puste kan du hjelpe de rundt deg å puste.

 

Det er aldri en god grunn til å være en dørmatte som noen tørker av seg skitten sin på. Aldri. Hvis noen, eller noe, tapper deg for energi – gå din vei. Å gi deg selv tillatelse til å flytte på deg er kjærlighet til deg selv og de du bryr deg om. Får du det bedre, får de det bedre. Så enkelt.

 

Det er aldri en god grunn for å bli behandlet som en dørmatte.

Det er aldri en god grunn for å bli behandlet som en dørmatte.

Det er ALDRI en god grunn for å bli behandlet som en dørmatte. 

 

Vi er alle mer verdt enn det.

 

Skrevet av Cathrine L Wilhelmsen

Illustrasjon Christoffer Paulsen

 

  • Anbefalt lesning:
    • The life-changing magic of not giving a f*** (Sarah Knight)
    • The art of extreme self-care (Cheryl Richardson)

 

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *